2.4. Opprette en ny partisjon

Som de fleste andre operativsystemer er LFS vanligvis installert på en dedikert partisjon. Den anbefalte tilnærmingen for å bygge et LFS-system er å bruke en tilgjengelig tom partisjon eller, hvis du har nok ikke partisjonert plass, til å lage en.

Et minimalt system krever en partisjon på rundt 10 gigabyte (GB). Dette er nok til å lagre alle kildetarballene og sammenstille pakkene. Imidlertid, hvis LFS-systemet er ment å være det primære Linux-systemet, vil antagelig programvare bli installert som vil kreve ekstra plass. En 30 GB partisjon er en rimelig størrelse for å sørge for vekst. LFS-systemet selv vil ikke ta så mye plass. En stor del av dette kravet er å sørge for tilstrekkelig fri midlertidig lagring, samt å legge til flere muligheter etter at LFS er fullført. I tillegg kan kompilering av pakker kreve mye diskplass som vil bli gjenvunnet etter at pakken er installert.

Fordi det ikke alltid er nok RAM-minne (Random Access Memory) tilgjengelig for kompilering prosesser, er det lurt å bruke en liten diskpartisjon som vekselfilpartisjon (swap). Denne brukes av kjernen til å lagre sjelden brukte data og etterlate mer minne tilgjengelig for aktive prosesser. Vekselfilpartisjonen for et LFS-system kan være den samme som den som brukes av vertssystemet, i så fall er det ikke nødvendig å opprette et nytt.

Start et diskpartisjonsprogram, for eksempel cfdisk eller fdisk, med et kommandolinjealternativ som navngir harddisken som den nye partisjonen skal opprettes på - for eksempel /dev/sda for den primære diskstasjonen. Lag om nødvendig en Linux-partisjon og en vekselfilpartisjon. Vennligst referer til cfdisk (8) eller fdisk (8) hvis du ennå ikke vet hvordan du bruker programmene.

For erfarne brukere er andre partisjonsordninger mulig. Det nye LFS-systemet kan være på en RAID-programvare eller et logisk LVM-volum. Noen av disse alternativene krever imidlertid et initramfs, som er et avansert emne. Disse delingsmetodologiene anbefales ikke for første gangs LFS-brukere.

Husk betegnelsen på den nye partisjonen (f.eks. sda5). Denne boken vil referere til dette som LFS-partisjonen. Husk også betegnelsen på vekselfilpartisjonen. Disse navnene vil være nødvendig senere for filen /etc/fstab.

2.4.1. Andre partisjonsproblemer

Forespørsler om råd om systempartisjonering blir ofte lagt ut på LFS-postlistene. Dette er et veldig subjektivt tema. Standard for de fleste distribusjoner er å bruke hele stasjonen med unntak av en liten vekselfilpartisjon. Dette er ikke optimalt for LFS av flere årsaker. Det reduserer fleksibiliteten, gjør deling av data over flere distribusjoner eller LFS byggingen vanskeligere, gjør sikkerhetskopier mer tidkrevende og kan kaste bort diskplass gjennom ineffektiv tildeling av filsystemstrukturer.

2.4.1.1. Rotpartisjonen

En root-LFS-partisjon (ikke å forveksle med /root-katalogen) på ti gigabyte er et godt kompromiss for de fleste systemer. Det gir nok plass til å bygge LFS og det meste av BLFS, men er liten nok til at det enkelt kan opprettes flere partisjoner for eksperimentering.

2.4.1.2. Swap partisjonen

De fleste distribusjoner oppretter automatisk en vekselfilpartisjon. Generelt er den anbefalte størrelsen på vekselfilpartisjonen omtrent det dobbelte av mengden fysisk RAM, men dette er sjelden nødvendig. Hvis diskplass er begrenset, holder du vekselfilpartisjonen til to gigabyte og overvåker bruken av vekselfilen.

2.4.1.3. Grub Bios partisjonen

Hvis startdisken er partisjonert med en GUID partisjonstabell (GPT), må en liten, typisk 1 MB, partisjon opprettes hvis den ikke allerede eksisterer. Denne partisjonen er ikke formatert, men må være tilgjengelig for GRUB for bruk under installasjon av oppstartslasteren. Denne partisjonen vil normalt bli merket 'BIOS Boot' hvis du bruker fdisk eller har en kode på EF02 hvis du bruker gdisk.

Grub Bios-partisjonen må være på stasjonen som BIOS bruker for å starte opp systemet. Dette er ikke nødvendigvis den samme stasjonen der LFS-rotpartisjonen er lokalisert. Disker på et system kan bruke forskjellige partisjonstabelltyper. Kravet til denne partisjonen avhenger bare av partisjonstabelltypen til startdisken.

2.4.1.4. Anvendelige partisjoner

Det er flere andre partisjoner som ikke er nødvendige, men som bør tas i betraktning når du designer en disklayout. Følgende liste er ikke omfattende, men er ment som en guide.

  • /boot - Sterkt anbefalt. Bruk denne partisjonen til å lagre kjerner og annen oppstartsinformasjon. For å minimere potensielle oppstartsproblemer med større disker, gjør dette til den første fysiske partisjonen på din første diskstasjon. En partisjonsstørrelse på 100 megabyte er ganske tilstrekkelig.
  • /home - Anbefales på det sterkeste. Del din hjemmekatalog og brukertilpasning på tvers av flere distribusjoner eller LFS bygginger. Størrelsen er generelt ganske stor og avhenger av tilgjengelig diskplass.
  • /usr - En egen /usr-partisjon brukes vanligvis hvis du leverer en server for en tynn klient eller diskløs arbeidsstasjon. Det er normalt ikke nødvendig for LFS. En størrelse på fem gigabyte vil håndtere de fleste installasjoner.
  • /opt - Denne katalogen er mest nyttig for BLFS der flere installasjoner av store pakker som Gnome eller KDE kan installeres uten å legge inn filene i /usr-hierarkiet. Hvis det brukes, er 5 til 10 gigabyte generelt tilstrekkelig.
  • /tmp - En egen /tmp-katalog er sjelden, men nyttig hvis du konfigurerer en tynn klient. Denne partisjonen, hvis den brukes, vil vanligvis ikke trenge å overskride et par gigabyte.
  • /usr/src - Denne partisjonen er veldig nyttig for å gi et sted å lagre BLFS-kildefiler og dele dem på tvers av LFS-bygg. Det kan også brukes som et sted for å bygge BLFS-pakker. En rimelig stor partisjon på 30-50 gigabyte gir god plass.

Eventuell separat partisjon som du vil montere automatisk ved oppstart, må spesifiseres i /etc/fstab. Detaljer om hvordan du spesifiserer partisjoner vil bli diskutert i kapittel 8.2, "Opprette /etc/fstab-filen".

Forrige Hjem Neste