7.1. Introduksjon

Oppstart av et Linux system innebærer flere oppgaver. Prosessen må montere både virtuelle og ekte filsystemer, initialisere enheter, aktivere vekselminne, kontrollere filsystemer for integritet, montere eventuelle vekselfiler eller filer, stille inn systemklokken, få opp nettverk, starte alle nisser (daemon) som systemet krever, og oppnå eventuelle andre tilpassede oppgaver som brukeren trenger. Denne prosessen må organiseres for å sikre at oppgavene utføres i riktig rekkefølge, men samtidig utføres så raskt som mulig.

7.1.1. System V

System V er den klassiske oppstartsprosessen som har blitt brukt i Unix og Unix lignende systemer som Linux siden ca 1983. Den består av et lite program, init, som setter opp grunnleggende programmer som login (via getty) og kjører et skript . Dette skriptet, vanligvis kalt rc, kontrollerer kjøringen av et sett med ekstra skript som utfører oppgavene som kreves for å initialisere systemet.

init programmet styres av filen /etc/inittab og er organisert i kjøringsnivåer som kan kjøres av brukeren:

0 — stopp
1 — Enbrukermodus
2 — Multiuser, without networking
3 — Flerbruker uten nettverk
4 — Brukerdefinerbar
5 — Full flerbrukermodus med skjermbehandling
6 — start på nytt

Vanlig standard kjørenivå er 3 eller 5.

Fordeler
  • Etablert, godt forstått system.
  • Lett å tilpasse.
Ulemper
  • Tregere å starte. Et LFS-system med middels hastighet tar 8-12 sekunder der oppstartstiden måles fra den første kjernemeldingen til påloggingsprompten. Nettverkstilkobling er vanligvis etablert omtrent 2 sekunder etter påloggingsprompten.
  • Seriell behandling av oppstartsoppgaver. Dette er relatert til forrige punkt. En forsinkelse i enhver prosess, for eksempel en filsystemkontroll, vil forsinke hele oppstartsprosessen.
  • Støtter ikke direkte avanserte funksjoner som kontrollgrupper (cgroups) og planlegging av rettferdig andel per bruker.
  • Legge til skript krever manuelle, statiske sekvenseringsbeslutninger.
Forrige Hjem Neste